Det var ofte vanskelig å forstå min manns familie og deres tankegang. Og omvendt. Jeg på min side følte ofte "Hvorfor gjør dem slik? Det er jo helt feil?" og "Hvorfor utsetter dem meg for dette her? Fatter de ikke at dette ikke er greit for meg?". Mens de på dems side tenkte ofte "Hvorfor er hun så vanskelig og sta? Hvorfor skal hun krangle seg bort ifra ting?".
Det tok en stund før jeg klarte å akseptere at deres kultur og det dem gjør, er det man skal gjøre der nede. Og selv om jeg var rake motsetningen og vi flere ganger havnet i konflikter, så hadde faktisk begge rett på sin side, på grunn av sin oppfatning og kultur. Det er vanskelig å se det, og det er vanskelig å bryte ut av en tankegang man har hatt livet gjennom. Men jeg mener det er viktig. Viktig at det første man tenker ikke er "Fy søren, hvorfor i alle dager gjør dem noe sånt helt på trynet!" Men kanskje heller "Så intressant, dette har jeg aldri sett noen mene/gjøre før, lurer på hvorfor dem gjør slik". For kultur er intressant. Man må bare åpne for å lære istedet for å dømme først. Men ja, det er vanskelig, spesielt om man er midt oppi det uten å helt være forberedt på hva denne kulturen medbringer.
Den største forskjellen for meg var måten de skulle involvere seg i alt på. Det var utrolig slitsomt og jeg fatta ikke hvorfor de skulle blande seg oppi alt, korrigere meg på alle mulige ting fra det å skifte sengetøy og kutte opp grønnsaker til hvordan brudekjolen min bør se ut og hvilket navn jeg bør skaffe meg (Det er vanlig for konvertitter å ta til seg islamske navn, men dette var ikke noe som var aktuelt for meg). Jeg som har vært selvstendig siden jeg var ung, og har hatt foreldre som lar meg være i fred med mine valg, og har latt meg gjøre mitt som jeg vil, følte meg totalt overkjørt av alt dette styret. Og jeg ble ofte sinna. Jeg skjønte ikke at dem ikke kunne skjønne at det var feil å blande seg opp i andres saker. Det var så åpenlyst for meg at dette ikke var bra. Og det burde dem også se.
Men det gjorde dem ikke. Rett og slett fordi det var riktig for dem, noe jeg senere aksepterte. Det som for meg var å blande seg opp i andres private saker, var for deg å bry seg om og å gi råd til andre om deres saker. Og det er så utrolig vanlig for dem at dem blir fornærma om folk ikke legger seg opp i hva de foretar seg. Så da var det bare naturlig for dem å gjøre det med meg også. For dem var det hjelp og råd, mens for meg var det en innpåsliten byrde. Etter at jeg innså og aksepterte at det er riktig for dem, og at det er slik dem bryr seg om folk, så ble det lettere for meg å ikke ta det så tungt. Jeg ble irritert, men klarte raskt å feie det av meg etterpå.
Jeg har mange eksempler på slike motsetninger hvor man er virkelig overbevist om at det de andre gjør er feil og uheldig, men som på deres side faktisk er det beste og det mest riktige. Og det er ofte det som skjer når to kulturer møtes. Begge sider mener de gjør det rette og ingen er villige, eller rett og slett klarer, å sette seg over på den andre siden for å prøve å forstå forskjellene. Det er ofte frykt med i bildet. Familien til mannen min bekymret seg over at jeg var europeer, for de hadde sin mening om europeere, uten å egentlig vite noe som helst konkret om dem annet enn hvilke rykter som går i tyrkia. Og det er vel ofte lettest for mange å støte bort og isolere seg fra fremmede mennesker og kulturer, for å slippe å eventuelt møte på det man frykter av dem. Men jeg er sikker på, at i de aller fleste tilfeller, så er folk gode mennesker som ikke vil andre vondt, tvert imot, og at ting ikke er så farlig som man tror. Og jeg tror at jo mer man utsetter seg for og lærer om mennesker og kulturer, jo bedre har man det.
Jeg ser på det slik:
1. Man isolerer seg meg seg og sine og vil helst ikke ha noe med andre fremmede kulturer og mennesker å gjøre. Man lærer ingenting om hvorfor mennesker gjør ulike ting og det meste ser ganske uvant og ubehagelig ut likevel. Man går igjennom livet med et snevert syn på verden fokusert kun på sin egen forståelse av verden og mennesker.
2. Man søker kunnskap om andre kulturer og mennesker, utvider sin horisont og ønsker å lære om verden og hvordan den foregår i ulike samfunn og hvorfor ulike samfunn og kulturer nettopp er så ulike. Man øker sin evne til å forstå, man utsletter fremmedfrykt og går gjennom livet med mye erfaring.
Jeg har en bestemor som er nr.1. Hun er verdens koseligste og har kjempegodt humør, og er snill og grei med de fleste. Men hun dømmer lett, har vanskelig for å forstå det som er fremmed, og har frykt i seg for mye i verden som det ikke er noe farlig med.
På en annen side har jeg en venninne som er nr.2. Verdenst mest behagelige og intressante person å snakke med! Hun dømmer aldri, og er alltid åpen for å forstå og diskutere ulike syn. Vi er flere gansker uenige om ting, men det er alltid helt greit! Vi respekterer hverandre og den andres syn og det er intressant for begge oss å høre på hvor ulike til og med vårt syn på ting kan være.
Disse to eksemplene er bare min oppfatning av to ekstremer, men det er selvsagt mange som kanskje er noe midt i mellom, eller noe helt annet enn det jeg beskriver.
Det å ha ulike syn på ting, ulike kulturer, religioner og ideologier er for de kunnskapstørste et rikt mangfold som man aldri vil gi slipp på. Det er noe som gir verden et fantastisk flott fargespill som er til for å undres over og nyte. Da er det så lett å leve sammen selv om man ikke er enige.
Men samtidig er dette mangfoldet desverre direkte destruktivt for mennesker som ikke er villige til å akseptere annet enn sitt eget. Og denne destruktive konsekvensen rammer ofte dem folk ikke er villige til å akseptere. Historien er helt åpenbar på det punktet. Men det som er mer åpenbart er vel hva som er det beste?
