Kulturkræsj

Jeg trodde ikke så mye på at dette her med kultur og kulturforskjeller skulle ha noe å si for meg og min mann, så lenge vi var forelsket og gla i hverandre så var vel den saken grei? Hva kunne liksom komme iveien for det? Men dette her med vaner, kulturer og meninger sitter dypere i oss mennesker enn vi gjerne tenker over. Som norsk følte jeg ikke jeg hadde noe særlig med kultur i meg. Vi er da så utvannet her at vi har ikke så mye kultur lengre. Men det ble meg motbevist jo mer jeg var i tyrkia. Mot slutten var jeg så oppmerksom på mine vaner, mitt land og min kultur at jeg rett og slett ble mye mer nasjonalistisk!

Det var ofte vanskelig å forstå min manns familie og deres tankegang. Og omvendt. Jeg på min side følte ofte "Hvorfor gjør dem slik? Det er jo helt feil?" og "Hvorfor utsetter dem meg for dette her? Fatter de ikke at dette ikke er greit for meg?". Mens de på dems side tenkte ofte "Hvorfor er hun så vanskelig og sta? Hvorfor skal hun krangle seg bort ifra ting?".

Det tok en stund før jeg klarte å akseptere at deres kultur og det dem gjør, er det man skal gjøre der nede. Og selv om jeg var rake motsetningen og vi flere ganger havnet i konflikter, så hadde faktisk begge rett på sin side, på grunn av sin oppfatning og kultur. Det er vanskelig å se det, og det er vanskelig å bryte ut av en tankegang man har hatt livet gjennom. Men jeg mener det er viktig. Viktig at det første man tenker ikke er "Fy søren, hvorfor i alle dager gjør dem noe sånt helt på trynet!" Men kanskje heller "Så intressant, dette har jeg aldri sett noen mene/gjøre før, lurer på hvorfor dem gjør slik". For kultur er intressant. Man må bare åpne for å lære istedet for å dømme først. Men ja, det er vanskelig, spesielt om man er midt oppi det uten å helt være forberedt på hva denne kulturen medbringer.

Den største forskjellen for meg var måten de skulle involvere seg i alt på. Det var utrolig slitsomt og jeg fatta ikke hvorfor de skulle blande seg oppi alt, korrigere meg på alle mulige ting fra det å skifte sengetøy og kutte opp grønnsaker til hvordan brudekjolen min bør se ut og hvilket navn jeg bør skaffe meg (Det er vanlig for konvertitter å ta til seg islamske navn, men dette var ikke noe som var aktuelt for meg). Jeg som har vært selvstendig siden jeg var ung, og har hatt foreldre som lar meg være i fred med mine valg, og har latt meg gjøre mitt som jeg vil, følte meg totalt overkjørt av alt dette styret. Og jeg ble ofte sinna. Jeg skjønte ikke at dem ikke kunne skjønne at det var feil å blande seg opp i andres saker. Det var så åpenlyst for meg at dette ikke var bra. Og det burde dem også se.

Men det gjorde dem ikke. Rett og slett fordi det var riktig for dem, noe jeg senere aksepterte. Det som for meg var å blande seg opp i andres private saker, var for deg å bry seg om og å gi råd til andre om deres saker. Og det er så utrolig vanlig for dem at dem blir fornærma om folk ikke legger seg opp i hva de foretar seg. Så da var det bare naturlig for dem å gjøre det med meg også. For dem var det hjelp og råd, mens for meg var det en innpåsliten byrde. Etter at jeg innså og aksepterte at det er riktig for dem, og at det er slik dem bryr seg om folk, så ble det lettere for meg å ikke ta det så tungt. Jeg ble irritert, men klarte raskt å feie det av meg etterpå.

Jeg har mange eksempler på slike motsetninger hvor man er virkelig overbevist om at det de andre gjør er feil og uheldig, men som på deres side faktisk er det beste og det mest riktige. Og det er ofte det som skjer når to kulturer møtes. Begge sider mener de gjør det rette og ingen er villige, eller rett og slett klarer, å sette seg over på den andre siden for å prøve å forstå forskjellene. Det er ofte frykt med i bildet. Familien til mannen min bekymret seg over at jeg var europeer, for de hadde sin mening om europeere, uten å egentlig vite noe som helst konkret om dem annet enn hvilke rykter som går i tyrkia. Og det er vel ofte lettest for mange å støte bort og isolere seg fra fremmede mennesker og kulturer, for å slippe å eventuelt møte på det man frykter av dem. Men jeg er sikker på, at i de aller fleste tilfeller, så er folk gode mennesker som ikke vil andre vondt, tvert imot, og at ting ikke er så farlig som man tror. Og jeg tror at jo mer man utsetter seg for og lærer om mennesker og kulturer, jo bedre har man det.

Jeg ser på det slik:

1. Man isolerer seg meg seg og sine og vil helst ikke ha noe med andre fremmede kulturer og mennesker å gjøre. Man lærer ingenting om hvorfor mennesker gjør ulike ting og det meste ser ganske uvant og ubehagelig ut likevel. Man går igjennom livet med et snevert syn på verden fokusert kun på sin egen forståelse av verden og mennesker.

2. Man søker kunnskap om andre kulturer og mennesker, utvider sin horisont og ønsker å lære om verden og hvordan den foregår i ulike samfunn og hvorfor ulike samfunn og kulturer nettopp er så ulike. Man øker sin evne til å forstå, man utsletter fremmedfrykt og går gjennom livet med mye erfaring.

Jeg har en bestemor som er nr.1. Hun er verdens koseligste og har kjempegodt humør, og er snill og grei med de fleste. Men hun dømmer lett, har vanskelig for å forstå det som er fremmed, og har frykt i seg for mye i verden som det ikke er noe farlig med.

På en annen side har jeg en venninne som er nr.2. Verdenst mest behagelige og intressante person å snakke med! Hun dømmer aldri, og er alltid åpen for å forstå og diskutere ulike syn. Vi er flere gansker uenige om ting, men det er alltid helt greit! Vi respekterer hverandre og den andres syn og det er intressant for begge oss å høre på hvor ulike til og med vårt syn på ting kan være.

Disse to eksemplene er bare min oppfatning av to ekstremer, men det er selvsagt mange som kanskje er noe midt i mellom, eller noe helt annet enn det jeg beskriver.

Det å ha ulike syn på ting, ulike kulturer, religioner og ideologier er for de kunnskapstørste et rikt mangfold som man aldri vil gi slipp på. Det er noe som gir verden et fantastisk flott fargespill som er til for å undres over og nyte. Da er det så lett å leve sammen selv om man ikke er enige.

Men samtidig er dette mangfoldet desverre direkte destruktivt for mennesker som ikke er villige til å akseptere annet enn sitt eget. Og denne destruktive konsekvensen rammer ofte dem folk ikke er villige til å akseptere. Historien er helt åpenbar på det punktet. Men det som er mer åpenbart er vel hva som er det beste?

Kjærligheten , del 2

Første del av min kjærlighetshistorie var bare kos og gøy, men nå når vi hadde bestemt oss for en fremtid sammen, fikk vi virkelig smake bitterheten av valget vårt. 2 lange år fra hverandre ville følge, fyllt med savn, ønsker, vanskeligheter og kamp, mot familien hans, med norske myndigeter og til med mot han også! Så her er det mye å fortelle, og da naturlig nok også blir det et langt innlegg!

Jeg besøkte ham første gang alene høsten etter det første besøket. Da bodde jeg hos hans familie, som var veldig gjestfrie og kjempegla for å møte en jente fra norge som hadde konvertert til Islam. Hele besøket var veldig fint, familien var hyggelig og tok kjempegodt vare på meg. Til slektninger og bekjente fortalte de at jeg bare var en jente som hadde konvertert som ville besøke. For slektninger og bekjente, fant jeg fort ut at, var veldig nysgjerrige og rykter og informasjon spredde seg raskere enn brann i en høylåve.

Jeg var der i en uke den gangen, og familien var vel egentlig ikke helt klar over at vi ønsket en fremtid sammen, jeg tror ikke mannen min på det tidspunktet hadde fortalt så mye om akkurat det. Kanskje fordi det eksisterer fordommer der nede, om hvordan europeiske jenter er, de har mange kjærester og har lett for å skille seg osv. Jeg fikk høre om det etter besøket og ble ganske sinna. Hadde jeg blitt forhåndsdømt slik? Etter dette besøket ble det likevel klart for familien at vi skulle være sammen.

De motsatte seg. De sa mye som gjorde at jeg ble frustrert og lei meg. Ikke personlig mot meg. De likte meg kjempegodt og jeg var sikkert en kjempehyggelig jente. Men jeg var europeisk, hadde hatt kjærester før, var ikke jomfru, og tenk om jeg skiller meg fra ham senere. Jeg tror nok ikke de mente at jeg skulle høre alt dette. Men mannen min var nok ikke helt klar over hva han burde og ikke burde si, verken til den ene eller den andre siden. Men jeg er gla jeg fikk vite det meste om hva de sa, det er lettere å forholde seg til hva man skal si og gjøre videre når man vet hva alle parter mener.

Vi begynte å snakke om hvordan vi kunne være sammen, hva vi måtte gjøre. Vi ble enige om at familien trengte bare tid til å bli vandt med tanken, så vi gikk løs på problemet om hvordan vi skulle være sammen. For han kunne ikke komme til norge uten oppholdstillatelse, og det får han kun hvis han får seg jobb her, studieplass her, eller gifter seg med en norsk jente. Og det var ikke aktuelt for meg å flytte til tyrkia midt i utdanningen og egentlig i det hele tatt.

Han søkte seg inn på universistetet, og vi valgte dette først, slik at vi ikke måtte stupe inn i et giftemål. For jobb var det ikke mulig å finne mens han var i tyrkia. Et halvt år gikk etter forrige besøk, tiden føltes så utrolig treig, og han fikk svaret i februar. Avslag. Ingen mulighet for studentvisum det året, så alternativet var å søke igjen til neste år, eller gifte oss.

Han likte ikke tanken på å gifte seg så ung, og for familien kom ikke ekteskap på tale. De virket å ha så klare "regler" for hva som skal være på plass før man gifter seg og hvordan ting skal være for et ektepar. Og vi passet ikke inn der. Skulle vi gifte oss og så fortsette å bo fra hverandre? Helt uhørt. Skulle vi gifte oss mens vi begge var studenter uten jobb og eget hjem? Også helt uhørt. Hva ville folk si? Hva ville folk tro? Dette var det foreldrene kom med. På dette tidspunktet brydde jeg meg ikke lenger om jeg måtte gifte meg eller ei. Jeg ville bare få muligheten til å være sammen. Å vente i over et år til på den muligheten (som forresten kanskje ikke ville fungert, hvis han igjen fikk avslag) virket som tortur for meg.

Jeg bestemte for min egen del at det ville være lettest å registrere et ekteskap mellom oss, og søke visum på den måten. Så ville vi være offisielt gift, men ta fest og alt det andre senere. For meg hørtes det ut som en enkel og grei måte å løse problemet på. Men det var desverre bare jeg som tenkte slik. Foreldrene stilte seg imot, og ville ikke bli med på noe sånt. Mannen min likte heller ikke idéen. Han og foreldrene ville at vi skulle bli ferdig med studieplanene våre, og vente med giftemål og hele pakka til vi var ferdige med utdanning og hadde funnet oss jobb og var klare til å flytte sammen før ekteskapet skulle finne sted. Jeg hadde da et år igjen av bachelorgraden, og hadde mastergrad planlagt. Så det ville være 3 år til vi kunne være sammen. Det var uakseptabelt for meg. I nå et år, hadde jeg følt meg pint av å bare kunne prate på msn og skype, og aldri få være fysisk sammen, og om vi var fysisk sammen når jeg var på besøk, ville vi aldri få være sammen privat likevel, på grunn av grensene islam setter, og som foreldrene fulgte veldig nøye med på.

Jeg gjorde det enhver normal jente ville gjort. Jeg ekspoderte! Og hele mitt sinne om hvor vanskelig familien hans er, hvor dårlige de var til å se det faktum at vårt tilfelle er et spesielt tilfelle hvor vi MÅ gifte oss før alt det andre kommer på plass. Vi kan ikke ha huset klart og være flytteklare slik som det er normalt i tyrkia, og SÅ gifte oss. Fordi vi kunne ikke få visum før ekteskapet er offentlig mellom oss. Studentvisum hadde han fått avslag på, og det fantes ingen garanti for at han neste år, eller året etter skulle få plass. Så det var en tynn plan. Og uansett om jeg ble ferdig med studiene, så ville han fremdeles måtte finne en jobb her om han skulle få visum uten ekteskap. Forlovelsesvisum virket usikkert og uklart så jeg ville heller ikke prøve det.

Jeg prøve å få først ham ut av denne standariserte tyrkiske tankegangen om hvordan ekteskap skal se ut og hvordan det skal foregå. Hva er så galt med å registrere et ekteskap for å kunne få visum? Hva så om vi er studenter? MÅ et ektepar absolutt være slik og slik? Og hvordan foreslår du at vi gjør, når det virker umulig å få visum, uten ekteskap først? Hadde vi bodd i samme land så hadde vel jeg også ville gjort hele ekteskapsgreia riktig men nå gjør vi ikke det. Og har ikke den luksusen.

Han begynte å se ting annerledes. Heldigvis. Han skjønte hvor jeg ville hen. Og var enig. Men å overtale foreldrene sto for tur. Og det skulle ikke være like enkelt. Selv om jeg egentlig ikke skjønte hvorfor foreldrene måtte gi ham "lov" i det hele tatt. Jeg er vandt med at voksne folk bestemmer selv, men i hans og de fleste tyrkiske familier er det foreldrene som bestemmer. Og han sa han ikke bare kunne gå å gjøre ting på egenhånd fordi han bor hjemme, og har ikke ressurser nok til å gjøre alt på egenhånd, og derfor likevel ville være avhengig av foreldrene for å gjennomføre ting. Det ble veldig klart for meg at han ikke er vandt til å gå imot foreldrene, og at han veldig lett blir påvirket av deres meninger. Så det var litt av en utfordring å få dem alle til å forstå hvordan jeg tenkte og godta det. Det ble mange heftige diskusjoner i den perioden, og jeg var mye deprimert. Mest når mannen min tok foreldrenes side. For da stod jeg alene mot dem alle, og det var ekstra tungt.

Når jeg tenker tilbake på det, så synes jeg egentlig det er litt rart at jeg gadd å streve så mye. Jeg kunne bare sagt at jeg ikke gidder mer. Skal dere være så vanskelige ikke vil ha meg så greit, da kansellerer vi alle fremtidsplaner og glemmer at vi noensinne traff hverandre. Jeg ville gjøre det et par ganger. Men gjorde det ikke. Jeg var jo så sta også. Når alle står mot meg så er det noe i meg som bare vil bevise dem alle at de tar feil. Både med tanke på ryktene om europeiske jenter, hvor galt og forferdelig det ville være for foreldrenes rykte dersom de utførte et ekteskap på denne måten. I mitt hode var alt dette tåpelig. Hvorfor bryr folk seg så utrolig mye om rykter og slikt tull. Folk som er fordomsfulle dømmer uansett. Enten man gjør ting "riktig" eller ei. Gode mennesker vil kunne høre på hvorfor vi gjør som vi gjør, og forstå det. Ikke dømme det. Og om de gjør så er det viktigste at vi gjør det som er riktig for oss.

Men for familien ble det viktigere hvordan de ble sett på fra utsiden. Man føler seg virkelig ikke mye verdt når man får høre slikt. Men rykte står sterkt og er en stor bekymring for tyrkiske familier, slik jeg så det. Folk snakker jo. Men om man slutter å bry seg og ta til seg det folk snakker om, og slutter å snu verden på hodet for å ikke bli satt i det man tror er dårlig lys, så slipper man hele greia. Det er et evig strev å få alle til å godta seg og det man gjør, og man vil alri oppnå det heller. så hva er vitsen? Hvorfor er dette viktigere enn å se på hva som er viktig for seg selv og sine nærmeste?

Jeg skrev et langt brev til foreldrene, som mannen min oversatte. Hvor jeg forklarte hele min tankegang, og hvorfor det var best å registrere et ekteskap først, fordi vi ikke hadde stort med muligheter. Etter det sa de, greit, vi kan gjøre det. De likte det fremdeles ikke, og så på meg som en kranglefant som var sta og vanskelig og ikke kunne godta det foreldre har bestemt. Men de følte seg vel presset og godtok det. Jeg ble svært lettet. Jeg brydde meg ikke om hva de sa om meg. Jeg visste jeg ikke gjorde noe galt, så lenge meg og mannen min var enige og ønsket det, så er det ikke deres plass å nekte oss å ta det som virket som den eneste muligheten til å være sammen.

Den sommeren, sommeren etter første besøk, ble vi enige om å registrere ekteskapet. Vi skulle ha en religiøs liten sermoni først, slik at vi slapp å hele tiden tenke på fysiske grenser, og det at vi ikke kunne være alene sammen. Faren hans var imam, så han, sammen med noen slektninger, holdt en liten sermoni hvor vi leste litt om ekteskap og sa ja til hverandre. Endelig, var vi "lovlige" for hverandre og kunne være sammen privat. Religiøst sett er man gift så lenge en voksen, kyndig person kan holde sermoni og gjøre en kontrakt, muntlig eller skriftig, på at man er et par, og at det finnes vitner som bekrefter dette.

Jeg forventa at vi nå kunne dele rom. Men faren stoppet oss og sa at det kunne vi ikke gjøre. Tenk om jeg ble gravid før vi har et offentlig registrert ekteskap? Hva?! Er vi dyr?! Jeg ble direkte flau og veldig sinna. Mannen min godtok det bare og sa vi får sove på hvert vårt rom til vi har vert på tinghuset. Jeg ble helt satt ut av at han sa noe sånt. Og samtidig satt ut av at mannen min stadig vekk godtok det foreldrene bestemte for oss, for det gjorde de ofte. For ham er det slik livet er, og han er vandt til at man skal høre på og godta det foreldrene bestemmer. Men jeg er vandt med å være selvstendig, voksen og bestemme hva som er best for meg selv. Jeg følte ofte jeg ble behandlet som et barn. Og det virket ikke som om foreldrene hans så på oss som voksne individer som er i stand til å ta egne avgjørelser. Men ok, jeg hadde verfall fått ekteskapet gjennom... Og så snart han får visum og vi er gift og sammen, så er det hele over..

Vi hadde da også et par uker senere et liten samling på tinghuset, hvor vi offisielt ble registrert som ektepar. Det hele var helt enkelt og vi gikk ut å spiste bare noen få slektinger. Vi hadde nå ringer og hele pakka og var endelig gift. Jeg spurte mannen min, nå? Var det så grusomt å bli gift? Nei, sa han, det var ikke det...

To uker med intens papirinnsamling følgte, for å ha alt klart til visumsøknaden. Fy for et kaos! Jeg er virkelig glad for at jeg ikke skal drive papirarbeid mer i tyrkia for det var noe av det verste jeg har sett! Alt skal stemples av 3 forskjellige offentlige instanser, man skal ha kopier og stempler av alt mulig og alt er spredd utover byen. Men jeg fikk trent tålmodigheten min godt!

Alt virket ok nå. Vi hadde håp og var fornøyde. Men det var fremdeles mye som var vanskelig. Jeg fikk senere vite at moren hans hadde holdt ekteskapet og meg skjult for de fleste slektninger i frykt for hva folk ville si, da mannen min en dag spurte om han skulle ta av ringen fordi han skulle på besøk til noen. Moren var flau over at vi hadde truffes på nett, og ekteskapsomstendighetene, og ville heller si til folk at han traff meg i norge, og skulle dermed vente med å fortelle om meg til folk etter at han hadde fått visum. Også ekteskapsfeiringen skulle foregå offentlig for alle slektinger senere på grunn av dette.

Samtidig fikk jeg oppklart et lite mysterium angående et besøk vi var på, hvor en slektning som ikke visste om meg kom, og alle oppførte seg veldig rart, og prøvde å unngå at denne slektningen kom inn på det rommet hvor jeg satt. Det viste seg da, at det var på grunn av morens ønske om å skjule meg og ekteskapet. Alle i familien, pluss noen utvalgte slektinger, visste visst om alt dette her, men ikke jeg.

Alt dette kom frem under en samtale moren, faren, mannen min og søstera hadde på tyrkisk mens jeg satt helt uviten ved siden av. Hvor faren fikk nok og stod opp for meg. Fortalte dem alle at man ikke behandler folk slik, hun er et menneske som skal behandles med respekt, og vi skal ikke drive å lyve og skjule ting. Ikke ta av ringene og ikke finne på unnskyldninger. Det ble til en følelsesladet stemning og folk begynte å gråte. Jeg satt der, fremdeles helt uvitende om hva som foregikk.

Da mannen min fortalte alt, følte jeg meg helt overkjørt, og helt idiot. Alle visste om dette, og jeg satt der som en tosk og ikke viste eller ante noenting. Jeg var veldig skuffet over at han spurte moren om han skulle ta av gifteringen. Men han ville bare hjelpe og beskytte moren, og tenkte nok ikke noe dypere om det. Jeg ble sinna og lei meg. Men samtidig veldig takknemmelig for at faren stod opp for meg når ingen andre klarte å se hvor galt det hele var.

Etter den sommeren gikk det frem til mai, så fikk han svaret på søknaden. Gokjent. Jeg ble ekstatisk. Han ble kjempeglad, vi hadde den beste telefonsamtalen noensinne, og vi begge frydet oss over hva som følgte nå. Men gleden ble til frustrasjon igjen når et nytt problem oppstod. Siden moren hadde skjult ekteskapet i første omgang, måtte vi nå ha en ny stor feiring hvor alle slektninger er invitert, siden mannen min nå var klar til å reise. Og det måtte skje i juni.

Jeg hadde eksamener å tenkte på, jeg hadde mye som måtte ordnes før mannen min kom, hvordan vi skulle bo, innkjøp av møbler og organisering av huset. Jeg spurte om ikke vi kunne ha det i slutten av juli eller august heller. Nei. Juni. Jeg ble stressa igjen. Å reise fra eksamener var ikke aktuelt, og det godtok dem. Men dem godtok ikke at jeg trengte tid her hjemme før ting var klart. Det ble vanskelig for meg å bare reise etter eksamen og ta ham med meg uten at noenting er klart. Men ok. Jeg måtte gi meg. Istedet spurte jeg da om ikke han kunne komme og være her i mellomtiden og hjelpe meg med det som skulle ordnes, for jeg følte meg sliten og trett, av studier og nå plutselig at som måtte gjøres. Det ville ikke moren. Hun var allerede lei seg og deprimert av at mannen min hadde fått visum og skulle flytte fra henne. Og mannen min skylte på at han ikke ville fly alene.

Igjen eksploderte jeg litt. Jeg har nå reist alene til ham 3-4 ganger i året, i 2 år, for at vi skal få kunne treffe hverandre, jeg har brukt alle pengene mine bare på flyreiser, og nå når han hadde mulighet og jeg trengte ham, så fant han på billige unnskyldninger? Han hadde aldri flydd før, hvordan kunne han vite at han hadde flyskrekk i det hele tatt. Men jeg visste at det ikke var det som var grunnen. Han ville bare ikke at moren skulle være lei seg. Det var vel vanskeligere når hun var lei seg, for han så henne og så hvor lei seg hun var. Mens jeg var på avstand, det var vel ikke like synlig hvordan jeg følte meg, og ble ikke like viktig. Så det hele var veldig skuffende.

Jeg foreslo at vi kunne istedet være i tyrkia hele sommeren, så moren kunne få masse tid med sønnen, hvis bare jeg kunne få ha mannen min her og hjelpe meg med alt som skulle gjøres. Men nei, vi kunne ikke fortsette å være hos foreldrene etter at vi hadde hatt ekteskapsfesten. Jeg forstod ingenting. Forstod ikke hvorfor det skulle være et problem, vi må da alltid være hos dem når vi besøker alikevel. Men jeg mistenkte at jeg bare var en kranglebøtte igjen. De likte ikke at jeg ikke godtok hva de ville bestemme. Det var ikke normalt at barn motsetter seg foreldre og dems ønsker, og de ble flere ganger irriterte på meg fordi jeg ikke umiddelbart godtok hva de hadde bestemt. Men hvorfor skal jeg godta alt når det er MEG det handler om? Og det må da passe meg? I deres kultur virket det ikke vanlig at barn har egne planer, vertfall ikke planer som er iveien for det foreldrene mener skal skje. Og om de er, ja så flytter barna sine planer.

Alle uenighetene og konfliktene vare på grunn av slike ting. Foreldrene er vant til tyrkisk norm, hvor barna godtar og aksepterer det foreldrene sier, uten å motsette seg, uten å presse frem sine egne ønsker. Selv om barna har egne planer, så dropper de dem om foreldrene bestemmer noe annet. Det var ivertfall det intrykket jeg fikk, og det er det mannen min forteller meg.

Mens jeg. Jeg har vert selvstendig siden jeg var 15 år, bestemt alt selv. Skolegang, venner, hobby, alle valg som man foretar seg i livet, har vert mine, og mine foreldre har aldri blandet seg oppi det. Jeg har (tror jeg!) alltid tatt ansvarlige valg, og har sett positive konsekvenser av mine valg. Jeg er glad det har vert slik. Man lærer mer av å være selvstendig. Jeg feiler så klart, men det er like viktig å feile, for å lære.

Og der krasjet vi. Mannen min har hele livet blitt guidet og blitt fortalt hva han skal og ikke skal gjøre, han har ikke fått muligheten til å være selvstendig. Og foreldrene har alltid bestemt for barna, for de har levd livet og de vet hva som er bra og ikke bra, så hvorfor skal barna velge selv når de allerede vet hva som er rett? Det er helt galt for meg, men helt riktig for dem. Mannen min søkte alltid råd fra dem når han lurte på noe, og var veldig avhengig av dem og deres meninger. Det er bedre nå, han har fått sett ting i litt annet lys nå når han er borte fra dem. Og han får nå smake godt på konsekvensen av det å ikke få lov til å være selvstendig. Det er jeg som har erfaring, ikke ham, og det er ikke like lett for en mann som skal være "mannen i huset" og ta vare på familien.

Men tilbake til der jeg slapp. Mannen min fikk opp øynene og bestemte at han burde komme å være her for meg. Men nå var det bare en uke til jeg skulle reise så han fikk bare en uke her før det var tilbake til tyrkia og den store festen. Men det var bedre enn ingenting. Det var likevel en lettelse.

Vi hadde en fin, fredfylt uke her før det bar avgårde til den siste etappen, bryllupsfesten. Etter det kunne vi endelig kunne få være i fred, i norge. Borte fra familie og konflikter. Men nå ble innlegget så langt at jeg sparer den store bryllupsfesten og omstendighetene til neste innlegg!

Jeg kommer også til å skrive et mer utfyllende innlegg spesielt om kulturforskjellene og konfliketene og hvordan vi behandlet dem og utviklet oss. Det har vert enormt frustrerende og samtidig intressant og lærerikt å bli utsatt for sterke kulturforskjeller så det er verdt å dele :)

Kjærligheten, del 1

Min historie er ikke komplett uten det største elementet i livet mitt! Mannen min :) Det er virkelig en historie fyllt med absolutt ALT av følelser! Jeg velger å dele den i to, møtet og hvordan vi kom frem til hverandre, og den eviglange reisen for å få være sammen.

Dere husker vel han gutten jeg traff og snakket online mye med fra et tidligere innlegg? Vel, bare for å spolere alt, så ble det til slutt meg og han :) Men jeg tar det fra begynnelsen…

Da vi først begynte å prate sammen var det som sagt mye Islam, jeg lurte på alt mulig og kritiserte, funderte og satt ham godt på prøve med samtalene mine. Han var alltid rolig og svarte veldig kontrollert, og gikk jeg for langt med staheten min sa han bare at folk er forskjellige, du må ikke tro på det jeg sier, du har din mening, jeg har min. Og det ble etterhvert til at jeg likte samtalene våre godt, han var kjekk å prate med om alle livets underligheter.

Da kjæresten min valgte å gå fra meg på grunn av alt dette med islam så var ting ganske tøft. Jeg var mye alene, jeg ville gjerne ut å få tenke på andre ting, men det var slutten på et semester og jeg hadde to krevende eksamener å glede meg til, så jeg var litt begravd hjemme i studiene mine, og måtte nesten bare finne meg i at jeg måtte være alene en stund. På kveldene da når jeg var ferdig var det en ting jeg kunne glede meg til, og det var de intressante samtalene med muslimen :)

Etter noen måneder var det sommerferie, og jeg hadde fått litt nok av hjemmet, ensomheten og kjedsomheten så jeg snakka med min bror om å ikke reise på ferie et sted. Han her muslimen bodde i istanbul, så hvorfor ikke reise dit, og få en turguide med på kjøpet! Jeg lufta ideen for ham, og han sa det ville bare vert koselig å vise oss rundt i storbyen. Min bestevenninne fikk også høre om ideen og ville bli med oss. Så vi reiste, oss tre, til Istanbul den sommeren 2007 :)

Han møtte oss på flyplassen og var den koseligste gutten noensinne :) Han tok begge oss jentenes bagasje og var ordentlig høflig! Kanskje også veldig sjenert, virket det som iallefall :) Vi hadde en kjempe uke, hvor vi besøkte de største attraksjonene i Istanbul. Og jeg ble jo ganske fort litt småforelska… :D Venninna mi så det med en gang, hun kjenner meg for godt!

Jeg var til og med så heldig å ha bursdag mens vi var der! Og gutten visste når jeg hadde bursdag, og tok oss alle med til et stort fint palass, som nå er en restaurant, på en fjellside, hvor vi satt og nøt god mat og kake med lys på :)

Etter ferien og vel hjemme følte jeg meg mye bedre, jeg tror vi begge visste at vi begynte å bli forelska så samtalene våre tok en annen retning. Vi snakka om flere besøk og fremtiden, hva vi ville med livet og det meste pekte i en felles retning. Nå visste vi at vi ville være sammen. Han virket helt perfekt, og var en god troende muslim som jeg nå kunne få mye støtte og hjelp av, og som ser den beste siden av livet og gjorde så mye for å ta vare på andre. Rett og slett en virkelig godt oppdratt gentleman!

Mange spør meg om jeg konverterte og begynte å bruke sjal fordi jeg gifta meg med en muslim. Men slik er det altså ikke. Jeg mener man skal mener og tro på det man gjør, så å ta et slikt valg fordi man er gift med en muslim blir ikke riktig. Men jeg kan si at jeg gifta meg FORDI jeg ble muslim. Det er mye fokus på et godt og sunt ekteskap i Islam, så naturlig nok ble jeg veldig tiltrukket av den fine ideologien, og når jeg i tillegg traff en så kjekk mann, ja så var jeg jo solgt!

Så slik ble da det til, at vi begikk oss ut på en reise jeg tror ingen av oss var forberedt på. En lang, slitsom, krevende, følelsesladet reise, for å kunne få være sammen.

Fortsettelse følger i del 2!

Forandring fryder

Da selve endringen begynte å tre i kraft i livet, var det ganske mye blandede følelser i bildet. Jeg ville virkelig begynne å leve slik Islam anbefaler og ville gjøre det riktige. Men ville samtidig ikke skremme, såre eller drive folk vekk fra meg. Og var heller ikke så gla for alle eventuelle reaksjonene som måte følge. Ingen så noen forskjell på meg egentlig før jeg begynte å gå med sjal, da er det jo åpenlyst for alle som ser meg, hva jeg er og hva jeg tror på.

Dagen jeg gikk med sjal for første gang husker jeg godt. Jeg pleide å ta med sjal til moskeen når jeg traff venninnene mine der, men tok det av igjen når jeg gikk. En dag tenkte jeg, jeg tar det ikke av. Jeg går hjem slik. Ser hva folk sier. Så jeg kjørte hjem, kom inn, og ingen sa noe som helst. Jeg husker søstera mi satt i stolen, ga meg ikke et blikk en gang. Det hele var egentlig en stor lettelse, men også litt skuffende! Hadde forberedt meg med en masse svar på eventuelle spørsmål :D I vår familie har vi alltid latt hverandre være i fred med valgene vi tar. Vi blander oss ikke, dømmer ikke, og prøver ikke å kontrollere hverandre. Det ble satt på prøve den dagen, men det viste seg å virkelig være slik. De hadde nok mange tanker og spørsmål, men de lot meg være. Det var mitt valg, og de respekterte og aksepterte det.

Nå tenkte jeg, at nå fortsetter jeg. Nå har jeg kommet så langt så nå går jeg på universitetet imorgen som vanlig, med sjal. Jeg hadde mest lyst til å se i bakken hele dagen så ingen skulle se meg, men så sta og stolt jeg er vil jeg ikke vise noe skam eller blyghet. Jeg bare håpet inni meg at jeg ikke traff noen jeg kjente som ikke visste om min nye oppdagelse. Følte ikke jeg var helt klar for det enda!

Jeg traff heller ingen. Gikk på et par forelesninger, de var heldigvis store så jeg kunne styre meg litt unna, satt meg ganske langt bak. Jeg så klassevennene mine, men gikk ikke til dem. Det var i begynnelsen av året så jeg hadde ikke brukt så mye tid på å bli kjent med dem enda.

Jeg traff noen av mine muslimske venninner, alle smilte og sa jeg så så fin ut med sjal og gratulerte meg for at jeg hadde tatt det steget. Så det var jo gøy:)

Etter dagen var omme og jeg var trygt hjemme igjen, tenkte jeg, "var det så gale da? gikk jo veldig fint?".

Jeg jobbet på Vero Moda i den tiden. Jeg gruet meg til hva som kom til å skje med jobben. Jeg visste jo ikke om det var ok å jobbe i motebutikk med sjal? Jeg ringte sjefen min, som forresten generelt var veldig hyggelig og kjekk, og fortalte om forandringen, og sa at jeg nå kom til å gå med sjal hver gang jeg er ute offentlig, og la til at jeg forstår om det er noe som ikke passer i en motebutikk. Hun svarte, "er du gal? du er den du er og du har rett til å gå kledd akkurat slik du ønsker uten at noen, verken kunder eller andre ansatte, skal bry seg om det!". For en lettelse! Igjen! Vi møttes da jeg skulle på jobb neste gang og hun fortalte meg at hun var så stolt av meg, som turde ta et slikt valg, og være sterk og stå for det jeg tror på. Jeg satte virkelig pris på det. Et godt løft var det :)

Jeg fikk aldri kommentarer fra kunder eller andre ansatte. Kun en kunde spurte meg om jeg var norsk. "norsk? og muslim? helt norsk? og muslim?". Men det er greit, jeg svarer høflig.

Dagene gikk og jeg fortsatte å gå med sjal, har truffet mange, fått mange spørsmål, har til og med styrt unna mange! Men det er greit. Jeg er mer glad når folk spør, da føler jeg at jeg kan gi den rette forklaringen. Istedet for at folk lager seg egne meninger om meg og mitt valg. Jeg svarer på alle spørsmål folk kommer med og visste at veldig mange ikke vet mye om islam, så selv om det føltes som dumme spørsmål, så svarte jeg bare høflig og ble aldri provosert eller irritert. Det tror jeg mange setter pris på. Selv om noen er ute etter å provosere, så oppnår de vertfall ikke målet sitt dersom jeg er hyggelig og svarer fint :)

Når man tror på noe, eller er noe som mange er skeptiske til, har det vært viktig for meg å beholde min stolthet, min utadventhet og min positivitet ovenfor andre. Det er lett å bryte ned folk som er annerledes, kun med et ord, eller en kommentar. Så lite skal til av og til fordi man allerede inni seg vet hvor vanskelig det er å være annerledes. Men slike ord og kommentarer kommer ikke like mye når folk ser at man er gla, stolt og positiv. Når man aldri viser at man er nede, men er sterk og holder motet oppe og lyser trygghet og selvsikkerhet. Det viktigste er selvsikkerheten. For hvis man er usikker på seg selv, vil det vise, folk vil se det. Og det åpner for at folk kan si og spør om ting man ikke er klar for.

Jeg har aldri fått en negativ kommentar, sett folk som har vist negativ holdning mot meg, behandlet meg annerledes, eller vist noe forakt mot meg. Jeg liker å tro at det er fordi jeg har klart å holde meg så sikker på meg selv og mitt valg, og at det ses på meg og svarene jeg gir til folk. Men jeg kan jo ikke vite sikkert. Derimot er det jenter jeg kjenner, deriblandt en konvertitt, som har fått svært stygge kommentarer fra folk. Det er ikke hyggelig i det hele tatt, men jeg velger å bare syns synd på de som går etter folk slik, de kan ikke ha det særlig godt med seg selv når de bærer på så mye fordommer. De bruker mye tid og energi på å være sinna og irritert på noe dem egentlig ikke vet noenting om og som dem heller ikke trenger å bry seg med, fordi det kommer ikke til å angå dem med mindre de velger det selv.

Jeg har gått med sjal nå i 4 år til høsten. Og har siden aldri vurdert å slutte med det.

På slutten kan jeg legge til hvorfor jeg går med sjal. Jeg anser det som påbudt for voksne jenter i islam, men utover det kan jeg legge til hvorfor og det er ganske enkelt, anstendighet.

I ulike land og verdensdeler er det svært ulike syn på hva som er anstendig kledning for jenter og gutter forsåvidt. Men i ulike kulturer har man alltid en norm eller moral, om hvor grensen går for anstendig kledning. Det er enkelt for oss å forstå hvis jeg sier at det ikke er særlig anstendig å gå naken på gata. Det er satt helt på spissen. Grensen for anstendig kledning forandres med kultur, jobbsammenheng og andre ting som for eksempel selskaper og feiringer. For islamske kvinner som velger å gå med sjal, går denne grensen nettopp der. Det er ansett som anstendig å dekke til kroppen, inkludert håret. Fordi kvinnens kropp er en skjønnhet som er forbeholdt seg selv og sin mann, ikke offentligheten. Og for samfunnet er det viktig at man fremstår som en anstendig kvinne (og bare for å få det sagt, det samme gjelder menn, det er like viktig for dem å fremstå som anstendige!). Nå kan det jo diskuteres om akkurat disse grensene trengs for oss kvinner i Norge for å fremstå som anstendig.

Noen mener man ikke trenger full kledning som i arabiske land på grunn av vårt samfunn, som oppfatter anstendighet annerledes enn dem. Og det er greit, man kan mene hva man vil, og det kan virke logisk for mange. Men jeg velger likevel å gjøre det. Jeg kan ikke spørre Gud direkte om hva som er greit og ikke. Så jeg tar et valg og står ved det, og hvis det er feil, så har jeg ikke tapt noenting, men er det rett, har jeg ivertfall tjent på å gjøre det som Gud ville :)

Den indre krig

Jeg har alltid vert litt overtroisk av meg. Eller ivertfall ønsket at det skulle være noe mer. Da jeg mistet min far som 16 åring, gikk jeg å fantaserte om at hans sjel var igjen i et smykke som jeg hadde fått av ham. Jeg visste selfølgelig at det ikke var slik, men jeg likte å forestille meg ting, å fantasere om ting som var overnaturlig. Jeg trodde igrunnen ikke på noe spesielt, men jeg hadde heller aldri gitt det så mye tenking. Jeg hadde kun kunnskap om kristendommen, fra det vi lærte på skolen. Og hver gang en lærer eller prest fortalte noe som helst av Gud, Jesus og historien bak, virket det hele som fantasi og eventyr. Så jeg tok det aldri for å være reelt og seriøst. Det gikk liksom ikke inn på meg. Og tenkte detfor ikke stort på det i livet.

Men jeg var opptatt av å finne noe. Selv om jeg ikke visste hva, så søkte jeg hele tiden etter ting som kunne gjøre meg lykkelig. Ingenting var liksom nok, det manglet alltid noe. Jeg var opptatt av å se bra ut, å bli godt likt, å gjøre ting for andre, å ha mange venner og en perfekt kjæreste.

Jeg hadde en kjæreste fra jeg var 16 år til jeg var 22 år, og vi hadde det veldig fint sammen. Vi gikk mye ut sammen, og med venner. Jeg trodde at nå, nå har jeg funnet den. Lykken.

Jeg var ganske festglad og var mye ute på byen. Hver gang det skulle være en feiring, en fest eller begivenhet tenkte jeg, DETTE er kvelden, denne gang skal det bli fantastisk. Jeg skal se kjempebra ut, ha det kjempegøy med masse venner, kanskje treffe nye, og da vil denne kvelden mette min tørst etter noe som kan gjøre meg lykkelig. Men jeg ble som oftest skuffet. Jeg hadde så klart utrolig mange kjempekjekke og minneverdige stunder med mine venner, men dagen etter var det jo over, og da satt jeg alltid med en følelse av at dette egentlig ikke forandret noen ting. Det ble aldri nok.

Jeg hadde mange tomme helger også. Hvor jeg bare var hjemme med kjæresten min og så film, spiste god mat og slappet av. Det var faktisk mer mettende og avslappende enn å gå ut, fryse i byen og stå i lange taxi køer sammen med folk som har hatt mye mer enn hva de har godt av. Jeg hadde også gode stunder fra kvelder der min bror hadde besøk av sine venner, hvor vi spilte morsomme spill på nintendo og bare lo og koste oss. Jeg likte bedre å være sammen med gutter, det var ikke så mye bråk, baksnakking og sutring med dem. Det var bare latter og gøy. Og når man vokser opp med to brødre som man stadig vekk er sammen med, så blir det vel litt sånn.

Alt forandret seg en dag jeg spilte et videospill som kjæresten min spilte. Han brukte mye tid på det og jeg kjedet meg ofte så jeg bestemte meg for å prøve jeg også, noe tidsfordriv måtte jeg jo finne på. Det var et online spill og jeg traff en annen spiller som hjalp meg mye med hvordan spillet foregikk, for kjæresten min gjorde ikke så mye for å vise meg hvordan det fungerte. Så ble det til at når jeg spilte så spilte jeg sammen med ham, og etter en stund begynte vi å prate på msn, og han fortalte at han var fra tyrkia og var muslim.

Muslim?! Jeg hadde aldri hatt muslimske venner og hadde egentlig aldri tenkt så mye på muslimer og hva de gjør og er. Men jeg hadde jo hørt et par negative ting her og der og rykter, så jeg tror jeg ble litt mer provoserende og spurte mye om hvorfor dem var slik og slik. Han tok det hele ganske med ro og ga hele tiden et svar som jeg ikke kunne toppe. Jeg husker jeg egentlig ble litt satt ut og litt plaget, at han hele tiden hadde greit svar på alt. Så nysgjerrigheten min satt inn ganske fort og seg leste opp og ned i bøker og nettsider om islam, kristendom og religion generelt. For jeg ville finne noe som jeg kunne bruke, som kunne sette HAM ut, noe han IKKE kunne finne et ordentlig svar på.

Jo mer jeg leste, jo mer logisk ble alt. Jo mer begynte jeg å føle at nå, nå er jeg kanskje inne på noe. Det var ikke lenger fantasi og eventyr, men noe som virket logisk og noe jeg kunne identifisere meg med. Og det tok ikke lang tid før jeg fant ut at denne lykken jeg søkte etter hele tiden, men aldri fant, aldri hadde vert en matriell mangel. Det handlet ikke om klær, mote, venner, fester og popularitet. Det handlet om fred. Fred i meg selv, til å kunne godta det jeg har, og sette pris på det jeg har. Styrke og kontroll over meg selv og evne til å vite at det matrielle ikke gir noen lykke. Jeg innså at det viktige i livet, for å kunne finne fred, var å være et godt menneske, mot seg selv og andre, og ingenting mer. Jeg visste det fra før, at det var viktig. Men så først nå den virkelige verdien og konsekvensen av det. At det må komme først. Og godhet må komme fra meg først, og deretter kommer den tilbake til meg, i form av lykke.

Jeg følte jeg endelig kunne slappe av. Ikke stresse lenger om hva som mangler i livet. Samtidig hadde jeg stormer som raste rundt inni meg. Hva betyr alt dette? Hva skal jeg gjøre nå? Jeg snakket med kjæresten min og mine nye oppdagelser og ting jeg hadde lest. Han likte ikke noe av det. Jeg følte han snudde litt ryggen til meg. Jeg ble skuffet og sint. Han hadde mange fordommer og godtok ikke dette. Kanskje han ble redd? Jeg vet ikke, men etter det sklei vi fort fra hverandre. Og det ble slutt. Det var mye opp og ned og frem og tilbake med oss i slutten, men til slutt ble jeg så sliten at jeg sa, nå tar vi et valg. Vi er sammen, og fortsetter å være det, i et seriøst forhold, eller så går vi fra hverandre. Han valgte å gå.

Jeg slet mye. Slet med å sove, slet med ensomheten og tomrommet som lå igjen etter vi hadde vert sammen hver dag de siste 3-4 årene. Jeg var nemlig veldig trengende, jeg tålte og likte ikke å være alene. Så jeg fyllte tiden på å finne ut mer om islam, finne andre muslimer og konvertitter som jeg kunne snakke med.

Jeg har en god venninne som jeg har hatt siden jeg var 9 år, som jeg snakket med. Om islam og at jeg trodde dette var noe for meg, jeg kunne ikke bestemme hva jeg skulle tro på, og når det hele var så logisk og virkelig for meg, så var det ikke bare noe jeg kunne velge vekk. Hun svarte, "Hvis du vil gå med sjal og be 5 ganger om dagen så greit for meg!" Jeg fniste av det hele, så det ikke for meg og hadde helst lyst til å finne en måte hvor jeg slapp å forandre meg så mye. Men jo mer jeg leste, jo mer VILLE jeg gjøre ting riktig. Så det var egentlig en stor kamp inni meg selv. Om hva forfengelighetssiden av meg ønsket, og hva hjertet mitt ønsket. Jeg ville jo ikke bli satt utenfor, bli den som folk ler av og snakker om, som ble den som ble så annerledes og ulik alle andre. Og ikke minst den som er så tåpelig å tror på Gud. Hva vil folk si? Vennene mine? Familien min? Hva vil folk si om meg?

Hvem vil være igjen når det hele er over og jeg har satt meg til ro med valget mitt?

Tross det som føltes som en evig krig inne meg selv, om hva som kunne skje, hva folk ville si, hvor usikker fremtiden ville være og hvor nervøs og redd jeg var for den forandringen dette krevde av meg, så kunne jeg ikke snu ryggen til islam. Det føltes viktigere enn alt dette. Jeg konverterte. Og har siden aldri angret. Jeg fant min fred, og fortsetter å finne fred, fordi svaret ligger alltid der nå. Samme hva som skjer, så har islam et svar til meg.

Mitt første blogginnlegg!

Det måtte vel komme før eller siden. Men nå synes jeg det var en god idé å opprette en blogg. Jeg har faktisk en del og skrive om! Jeg har gjennomgått en stor forandring i livet, som har sjokkert kanskje alle jeg kjenner. Nå er det på tide å dele min erfaring, mine opplevelser, utfordringer og tanker rundt det å gå fra å være en helt normal, akseptert og populær pen ung jente, til å bli annerledes, unormal og kanskje også skummel(!), for mange, av egen fri vilje.

Jeg valgte å bli muslim. 23 år gammel.

Jeg velger å kalle bloggen for "min sannhet" fordi det er det alt dreier seg om. Å finne sin plass, å finne sin sannhet, om seg selv og ting rundt seg.

For hva er egentlig sant? Mange vil lett kunne si hva som er sant, av ting som kan bevises. Men det finnes så mye i verden som ikke kan bevises, eller motbevises. Ikke bare religion. Moral, kultur, oppfatninger, årsak og virkning, og vitenskapelige teorier, alle er bevegelige sannheter, som forandres etter hvor man er i verden, hvilket samfunn eller folkegruppe man tilhører, hvordan man er opplært av foreldre, skole og samfunn.

Derfor er det så fint at et menneske kan være individuelt, ha sine egne meninger, og egne sannheter i dette kaoset av retninger, sannheter og muligheter.

Men desverre er det ikke alltid så lett. Det finnes folk som ikke aksepterer andres meninger, livvsstil og sannheter, og skulle helst sett at alle tenkte og oppførte seg slik som dem. Og det finnes folk som aksepterer at mennesker er annerledes, men ønsker helst å ikke ha så mye med dem å gjøre. Jeg vet ikke hva som driver den enkelte til slik tankegang, men i mange tilfeller er det sannsynligvis frykt. Frykt for det som er annerledes. Det som kommer og bryter med alle deres kjente og kjære verdier som dem har hatt hele livet.

Det er ikke lett, å bryte med en tankegang og en tro man har hatt hele livet. Selv om det bare er for å kunne forstå og akseptere dem som er annerledes enn seg selv. Men personlig tror jeg man har et mye mer fredfult liv, dersom man ikke trenger å bruke energi på å fordømme, flykte fra, og kjempe mot ting som egentlig ikke er så farlig. Men heller slappe av, bruke tiden til å tenke og reflektere over hva ting egentlig er og innebærer, og ikke minst søke kunnskap om den verden vi lever i og menneskene i den. Det tror jeg alle vil kunne tjene på:)