Men jeg var opptatt av å finne noe. Selv om jeg ikke visste hva, så søkte jeg hele tiden etter ting som kunne gjøre meg lykkelig. Ingenting var liksom nok, det manglet alltid noe. Jeg var opptatt av å se bra ut, å bli godt likt, å gjøre ting for andre, å ha mange venner og en perfekt kjæreste.
Jeg hadde en kjæreste fra jeg var 16 år til jeg var 22 år, og vi hadde det veldig fint sammen. Vi gikk mye ut sammen, og med venner. Jeg trodde at nå, nå har jeg funnet den. Lykken.
Jeg var ganske festglad og var mye ute på byen. Hver gang det skulle være en feiring, en fest eller begivenhet tenkte jeg, DETTE er kvelden, denne gang skal det bli fantastisk. Jeg skal se kjempebra ut, ha det kjempegøy med masse venner, kanskje treffe nye, og da vil denne kvelden mette min tørst etter noe som kan gjøre meg lykkelig. Men jeg ble som oftest skuffet. Jeg hadde så klart utrolig mange kjempekjekke og minneverdige stunder med mine venner, men dagen etter var det jo over, og da satt jeg alltid med en følelse av at dette egentlig ikke forandret noen ting. Det ble aldri nok.
Jeg hadde mange tomme helger også. Hvor jeg bare var hjemme med kjæresten min og så film, spiste god mat og slappet av. Det var faktisk mer mettende og avslappende enn å gå ut, fryse i byen og stå i lange taxi køer sammen med folk som har hatt mye mer enn hva de har godt av. Jeg hadde også gode stunder fra kvelder der min bror hadde besøk av sine venner, hvor vi spilte morsomme spill på nintendo og bare lo og koste oss. Jeg likte bedre å være sammen med gutter, det var ikke så mye bråk, baksnakking og sutring med dem. Det var bare latter og gøy. Og når man vokser opp med to brødre som man stadig vekk er sammen med, så blir det vel litt sånn.
Alt forandret seg en dag jeg spilte et videospill som kjæresten min spilte. Han brukte mye tid på det og jeg kjedet meg ofte så jeg bestemte meg for å prøve jeg også, noe tidsfordriv måtte jeg jo finne på. Det var et online spill og jeg traff en annen spiller som hjalp meg mye med hvordan spillet foregikk, for kjæresten min gjorde ikke så mye for å vise meg hvordan det fungerte. Så ble det til at når jeg spilte så spilte jeg sammen med ham, og etter en stund begynte vi å prate på msn, og han fortalte at han var fra tyrkia og var muslim.
Muslim?! Jeg hadde aldri hatt muslimske venner og hadde egentlig aldri tenkt så mye på muslimer og hva de gjør og er. Men jeg hadde jo hørt et par negative ting her og der og rykter, så jeg tror jeg ble litt mer provoserende og spurte mye om hvorfor dem var slik og slik. Han tok det hele ganske med ro og ga hele tiden et svar som jeg ikke kunne toppe. Jeg husker jeg egentlig ble litt satt ut og litt plaget, at han hele tiden hadde greit svar på alt. Så nysgjerrigheten min satt inn ganske fort og seg leste opp og ned i bøker og nettsider om islam, kristendom og religion generelt. For jeg ville finne noe som jeg kunne bruke, som kunne sette HAM ut, noe han IKKE kunne finne et ordentlig svar på.
Jo mer jeg leste, jo mer logisk ble alt. Jo mer begynte jeg å føle at nå, nå er jeg kanskje inne på noe. Det var ikke lenger fantasi og eventyr, men noe som virket logisk og noe jeg kunne identifisere meg med. Og det tok ikke lang tid før jeg fant ut at denne lykken jeg søkte etter hele tiden, men aldri fant, aldri hadde vert en matriell mangel. Det handlet ikke om klær, mote, venner, fester og popularitet. Det handlet om fred. Fred i meg selv, til å kunne godta det jeg har, og sette pris på det jeg har. Styrke og kontroll over meg selv og evne til å vite at det matrielle ikke gir noen lykke. Jeg innså at det viktige i livet, for å kunne finne fred, var å være et godt menneske, mot seg selv og andre, og ingenting mer. Jeg visste det fra før, at det var viktig. Men så først nå den virkelige verdien og konsekvensen av det. At det må komme først. Og godhet må komme fra meg først, og deretter kommer den tilbake til meg, i form av lykke.
Jeg følte jeg endelig kunne slappe av. Ikke stresse lenger om hva som mangler i livet. Samtidig hadde jeg stormer som raste rundt inni meg. Hva betyr alt dette? Hva skal jeg gjøre nå? Jeg snakket med kjæresten min og mine nye oppdagelser og ting jeg hadde lest. Han likte ikke noe av det. Jeg følte han snudde litt ryggen til meg. Jeg ble skuffet og sint. Han hadde mange fordommer og godtok ikke dette. Kanskje han ble redd? Jeg vet ikke, men etter det sklei vi fort fra hverandre. Og det ble slutt. Det var mye opp og ned og frem og tilbake med oss i slutten, men til slutt ble jeg så sliten at jeg sa, nå tar vi et valg. Vi er sammen, og fortsetter å være det, i et seriøst forhold, eller så går vi fra hverandre. Han valgte å gå.
Jeg slet mye. Slet med å sove, slet med ensomheten og tomrommet som lå igjen etter vi hadde vert sammen hver dag de siste 3-4 årene. Jeg var nemlig veldig trengende, jeg tålte og likte ikke å være alene. Så jeg fyllte tiden på å finne ut mer om islam, finne andre muslimer og konvertitter som jeg kunne snakke med.
Jeg har en god venninne som jeg har hatt siden jeg var 9 år, som jeg snakket med. Om islam og at jeg trodde dette var noe for meg, jeg kunne ikke bestemme hva jeg skulle tro på, og når det hele var så logisk og virkelig for meg, så var det ikke bare noe jeg kunne velge vekk. Hun svarte, "Hvis du vil gå med sjal og be 5 ganger om dagen så greit for meg!" Jeg fniste av det hele, så det ikke for meg og hadde helst lyst til å finne en måte hvor jeg slapp å forandre meg så mye. Men jo mer jeg leste, jo mer VILLE jeg gjøre ting riktig. Så det var egentlig en stor kamp inni meg selv. Om hva forfengelighetssiden av meg ønsket, og hva hjertet mitt ønsket. Jeg ville jo ikke bli satt utenfor, bli den som folk ler av og snakker om, som ble den som ble så annerledes og ulik alle andre. Og ikke minst den som er så tåpelig å tror på Gud. Hva vil folk si? Vennene mine? Familien min? Hva vil folk si om meg?
Hvem vil være igjen når det hele er over og jeg har satt meg til ro med valget mitt?
Tross det som føltes som en evig krig inne meg selv, om hva som kunne skje, hva folk ville si, hvor usikker fremtiden ville være og hvor nervøs og redd jeg var for den forandringen dette krevde av meg, så kunne jeg ikke snu ryggen til islam. Det føltes viktigere enn alt dette. Jeg konverterte. Og har siden aldri angret. Jeg fant min fred, og fortsetter å finne fred, fordi svaret ligger alltid der nå. Samme hva som skjer, så har islam et svar til meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar