Forandring fryder

Da selve endringen begynte å tre i kraft i livet, var det ganske mye blandede følelser i bildet. Jeg ville virkelig begynne å leve slik Islam anbefaler og ville gjøre det riktige. Men ville samtidig ikke skremme, såre eller drive folk vekk fra meg. Og var heller ikke så gla for alle eventuelle reaksjonene som måte følge. Ingen så noen forskjell på meg egentlig før jeg begynte å gå med sjal, da er det jo åpenlyst for alle som ser meg, hva jeg er og hva jeg tror på.

Dagen jeg gikk med sjal for første gang husker jeg godt. Jeg pleide å ta med sjal til moskeen når jeg traff venninnene mine der, men tok det av igjen når jeg gikk. En dag tenkte jeg, jeg tar det ikke av. Jeg går hjem slik. Ser hva folk sier. Så jeg kjørte hjem, kom inn, og ingen sa noe som helst. Jeg husker søstera mi satt i stolen, ga meg ikke et blikk en gang. Det hele var egentlig en stor lettelse, men også litt skuffende! Hadde forberedt meg med en masse svar på eventuelle spørsmål :D I vår familie har vi alltid latt hverandre være i fred med valgene vi tar. Vi blander oss ikke, dømmer ikke, og prøver ikke å kontrollere hverandre. Det ble satt på prøve den dagen, men det viste seg å virkelig være slik. De hadde nok mange tanker og spørsmål, men de lot meg være. Det var mitt valg, og de respekterte og aksepterte det.

Nå tenkte jeg, at nå fortsetter jeg. Nå har jeg kommet så langt så nå går jeg på universitetet imorgen som vanlig, med sjal. Jeg hadde mest lyst til å se i bakken hele dagen så ingen skulle se meg, men så sta og stolt jeg er vil jeg ikke vise noe skam eller blyghet. Jeg bare håpet inni meg at jeg ikke traff noen jeg kjente som ikke visste om min nye oppdagelse. Følte ikke jeg var helt klar for det enda!

Jeg traff heller ingen. Gikk på et par forelesninger, de var heldigvis store så jeg kunne styre meg litt unna, satt meg ganske langt bak. Jeg så klassevennene mine, men gikk ikke til dem. Det var i begynnelsen av året så jeg hadde ikke brukt så mye tid på å bli kjent med dem enda.

Jeg traff noen av mine muslimske venninner, alle smilte og sa jeg så så fin ut med sjal og gratulerte meg for at jeg hadde tatt det steget. Så det var jo gøy:)

Etter dagen var omme og jeg var trygt hjemme igjen, tenkte jeg, "var det så gale da? gikk jo veldig fint?".

Jeg jobbet på Vero Moda i den tiden. Jeg gruet meg til hva som kom til å skje med jobben. Jeg visste jo ikke om det var ok å jobbe i motebutikk med sjal? Jeg ringte sjefen min, som forresten generelt var veldig hyggelig og kjekk, og fortalte om forandringen, og sa at jeg nå kom til å gå med sjal hver gang jeg er ute offentlig, og la til at jeg forstår om det er noe som ikke passer i en motebutikk. Hun svarte, "er du gal? du er den du er og du har rett til å gå kledd akkurat slik du ønsker uten at noen, verken kunder eller andre ansatte, skal bry seg om det!". For en lettelse! Igjen! Vi møttes da jeg skulle på jobb neste gang og hun fortalte meg at hun var så stolt av meg, som turde ta et slikt valg, og være sterk og stå for det jeg tror på. Jeg satte virkelig pris på det. Et godt løft var det :)

Jeg fikk aldri kommentarer fra kunder eller andre ansatte. Kun en kunde spurte meg om jeg var norsk. "norsk? og muslim? helt norsk? og muslim?". Men det er greit, jeg svarer høflig.

Dagene gikk og jeg fortsatte å gå med sjal, har truffet mange, fått mange spørsmål, har til og med styrt unna mange! Men det er greit. Jeg er mer glad når folk spør, da føler jeg at jeg kan gi den rette forklaringen. Istedet for at folk lager seg egne meninger om meg og mitt valg. Jeg svarer på alle spørsmål folk kommer med og visste at veldig mange ikke vet mye om islam, så selv om det føltes som dumme spørsmål, så svarte jeg bare høflig og ble aldri provosert eller irritert. Det tror jeg mange setter pris på. Selv om noen er ute etter å provosere, så oppnår de vertfall ikke målet sitt dersom jeg er hyggelig og svarer fint :)

Når man tror på noe, eller er noe som mange er skeptiske til, har det vært viktig for meg å beholde min stolthet, min utadventhet og min positivitet ovenfor andre. Det er lett å bryte ned folk som er annerledes, kun med et ord, eller en kommentar. Så lite skal til av og til fordi man allerede inni seg vet hvor vanskelig det er å være annerledes. Men slike ord og kommentarer kommer ikke like mye når folk ser at man er gla, stolt og positiv. Når man aldri viser at man er nede, men er sterk og holder motet oppe og lyser trygghet og selvsikkerhet. Det viktigste er selvsikkerheten. For hvis man er usikker på seg selv, vil det vise, folk vil se det. Og det åpner for at folk kan si og spør om ting man ikke er klar for.

Jeg har aldri fått en negativ kommentar, sett folk som har vist negativ holdning mot meg, behandlet meg annerledes, eller vist noe forakt mot meg. Jeg liker å tro at det er fordi jeg har klart å holde meg så sikker på meg selv og mitt valg, og at det ses på meg og svarene jeg gir til folk. Men jeg kan jo ikke vite sikkert. Derimot er det jenter jeg kjenner, deriblandt en konvertitt, som har fått svært stygge kommentarer fra folk. Det er ikke hyggelig i det hele tatt, men jeg velger å bare syns synd på de som går etter folk slik, de kan ikke ha det særlig godt med seg selv når de bærer på så mye fordommer. De bruker mye tid og energi på å være sinna og irritert på noe dem egentlig ikke vet noenting om og som dem heller ikke trenger å bry seg med, fordi det kommer ikke til å angå dem med mindre de velger det selv.

Jeg har gått med sjal nå i 4 år til høsten. Og har siden aldri vurdert å slutte med det.

På slutten kan jeg legge til hvorfor jeg går med sjal. Jeg anser det som påbudt for voksne jenter i islam, men utover det kan jeg legge til hvorfor og det er ganske enkelt, anstendighet.

I ulike land og verdensdeler er det svært ulike syn på hva som er anstendig kledning for jenter og gutter forsåvidt. Men i ulike kulturer har man alltid en norm eller moral, om hvor grensen går for anstendig kledning. Det er enkelt for oss å forstå hvis jeg sier at det ikke er særlig anstendig å gå naken på gata. Det er satt helt på spissen. Grensen for anstendig kledning forandres med kultur, jobbsammenheng og andre ting som for eksempel selskaper og feiringer. For islamske kvinner som velger å gå med sjal, går denne grensen nettopp der. Det er ansett som anstendig å dekke til kroppen, inkludert håret. Fordi kvinnens kropp er en skjønnhet som er forbeholdt seg selv og sin mann, ikke offentligheten. Og for samfunnet er det viktig at man fremstår som en anstendig kvinne (og bare for å få det sagt, det samme gjelder menn, det er like viktig for dem å fremstå som anstendige!). Nå kan det jo diskuteres om akkurat disse grensene trengs for oss kvinner i Norge for å fremstå som anstendig.

Noen mener man ikke trenger full kledning som i arabiske land på grunn av vårt samfunn, som oppfatter anstendighet annerledes enn dem. Og det er greit, man kan mene hva man vil, og det kan virke logisk for mange. Men jeg velger likevel å gjøre det. Jeg kan ikke spørre Gud direkte om hva som er greit og ikke. Så jeg tar et valg og står ved det, og hvis det er feil, så har jeg ikke tapt noenting, men er det rett, har jeg ivertfall tjent på å gjøre det som Gud ville :)